Ambulansen vs Ali Farah - hvordan mediene påvirker oss, tjener penger på oss og lurer oss ?

Hva hadde Ali Farah saken vært uten mobilkaeraet som filmet episoden. Den biten som kommer frem på filmen er ali Farah som ligger på bakken.

I Amagasinets gjennomgang blir det fokus på at han sto oppreist store deler av denne tiden - hva vet vi om det - vi har jo ikke sett det på film !!!!

Ali Farah saken får frem mange viktige aspekter ved mediene
- de jobber med salg - og vi tjene penger - og Ali Farah saken selger ( hvor mange flere aftenposten og Amagasin ble solgt den dagen amulansesjåføren ble intevjuet - og hvor mye tjente lille NY TID på å få det nå svært så mye omdiskuterte innlegget fra Ali Farah.

- mediene løper sammen i flokk - først er alle veldig imot ambulansesjåføren - nå er alle mot Ali

- mediene påvirker oss og våre holdninger. Hvor mange av oss tenkte primært på rasisme og ikke på ambulansefaglige vurderinger når vi snakker om hva som skjedde i parken

- har mediene et ansvar for folk de henger ut - er amulansjåføren nå knekt p.g.a. en feil i en lang yrkesmessig karierre med bare gode referanser ellers.


VG3:analysere media som ressurs og maktfaktor i samfunns- og arbeidsliv og diskutere opne og skjulte funksjonar
vg3: vurdere korleis media kan forme haldningar, normer og verdiar
vg3 undersøkje korleis produksjon og distribusjon av informasjon kan bli styrt og kontrollert av ulike interesser



VG2: drøfte korleis ytringsfridom er ein føresetnad for frie medium og demokrati
vg2: gjere greie for prosessen frå hending til nyheit i media
vg2: forklare kva som ligg i omgrepet pressa sin sjølvjustis, og diskutere konsekvensar av brot på presseetiske normer







Konsensus i parken
AV Helge Øgrim [17.10.2008 08:45]
Les mer om
Ali Farah
Logg på for å skrive kommentarer.
Skriv ut
Les også
– Politianmeld oss
Rasismekronikk ga rekordomtale
A-magasinets Kjetil S. Østli slo hull på en falsk konsensus om ambulanseskandalen i Sofienbergparken med sin brede gjennomgang av sjåføren Erik Schjenkens opplevelser. Inntrykket som var skapt av medier og toneangivende politikere, trengte å utfordres.
Rasismeanklagene er ikke godtgjort, og burde ikke vært adoptert uten motforestillinger, slik til og med statsråder gjorde. Men at Schjenken ble stemplet, utjevner ikke overgrepet mot Ali Farah. Frps påstand om at bare utøveren kan fortelle om en handling er rasistisk, er både tåpelig og helt uegnet til å motarbeide fordommer.
Det er ikke rart at mistanken dominerte blant Farahs venner og andre tilskuere. Men det er vanskelig å få øye på medier som aktivt søkte andre forklaringer eller vitneutsagn som talte til sjåførenes fordel. Da Fylkeslegen konkluderte med at deres diskriminerende oppførsel kunne «forstås med rasistiske overtoner» (sic), etterlot det et inntrykk av at saken var avgjort.
Mye av den antirasistiske agitasjonen som har fulgt hendelsen, tjener mer til å skjerpe motsetningene, enn til å dempe dem. I ekstreme tilfeller er det også hensikten.
Ali Farah ga Schjenken svar på tiltale. Kronikken hans var ubehagelig og hadde fortjent gjennomlesing før trykk i Ny Tid. Men tanken om at dramaets hovedperson burde skjermes mot seg selv, er både meningsløs og nedlatende. Mediene skal ikke sensurere offerets versjon.
På samme måte som Farah fikk massiv støtte og ambulansesjåførene ble tilsvarende demonisert, ser det nå ut som om nesten all sympati går andre veien. Medienes ensidige dekning la igjen opp til en kraftig pendelsvingning. Dermed risikerer vi å ende med et like unyansert bilde som at helsevesenet er rasistisk.
A-magasinet og Østli, Ny Tid og Farah har gjort oss alle en tjeneste. Hvis vi skal dra nytte av den, må vi både gå nærmere inn i Ali Farahs anklager om systemisk rasisme og holdbarheten i agitasjonen fra antirasismens aktivister.
(Sist oppdatert: 24.10.2008 11:09)